dinosau

Jeg har flyttet HIT.

Please come visit!

Fresh start (and fresh cookies if you hurry)!

I dag kommer det ingenting fornuftig ut av munnen min, så jeg tar ikke sjansen på å skrive noe særlig. Jeg har bare vært klønete og tullete og tryna og i det hele tatt.

En venninne fortalte at hun var i bryllup i helgen og at bruden hadde noe ″ekstra″ hengende på slepet på kjolen.

Prislappen, ja: 1,750 euro på salg, godt synlig. Jeg sa det kanskje var litt sløvt av bruden/forloveren. Men utdrikningslaget (Hen Night) var visstnok kvelden før, which explains it. Og også hvorfor forloveren gikk glipp av hele vielsen. (Men det gjorde ikke noe for hun kom seg til festen, som jo er det viktigste!)

NICE!

Ikveld skal jeg ut og spise sammen med the fantastic Mr Bear og noen gode venner, og før den tid må jeg skru hodet på plass.

Håper alle får en fin helg!

Hvor tragisk er ikke dette?

Jeg skulle ikke blogge om sykdom?

Og så tilbringer jeg dagen med en apekatt inni hodet? Som smeller med sånne grytelokk/korps−saker? Blinker med lys som blir hengende på netthinnen? Gjør meg så kvalm at . . . Blæh! Fy!

Let me introduce you to the little monkey doing his monkey−bizznizz:

Om det er lurt å sitte foran en lysende skjerm nå (+ OPPSØKE hylende aper på YouTube) kan også diskuteres.

This is AKA: Sutring. Sykdom. Boring.

Tredje gangen jeg har ″sånn″ hodepine på bare noen uker. (Jeg innser jo nå at jeg faktisk aldri har hatt vondt i hodet før nå).

Apen heter Mr. Migraine, and he scares the s*** out of me:

Endelig har det gått over. Sssh . . .

Men tror jeg skal holde meg unna skjermen. Just in case.

Utrolig irriterende for jeg hadde planer om å (jobbe) og MYE viktigere: gjøre klar min NYE blogg. Som egentlig bare skal være en fortsettelse av denne bloggen, men uten blinkende reklamer for fettsuging. Nice. Yes.

Den will be up and running very soon.

(Sikkert veldig tom. For selvom jeg først fikk hjelp til å flytte over alle de gamle innleggene tror jeg kanskje jeg vil la de ligge her? Start afresh? R.I.P. old blog? Må prøve å få første innlegg på den nye bloggen til å handle om noe annet enn spiseforstyrrelser, apekatter, hodepine og sutring. Blir vanskelig for meg, det).

Enough.

Herregud. Det går an å kjøpe den:

Tortur!

La oss se på det påssitive: dette innlegget handlet ikke om spiseforstyrrelser!

Og hovebudskapet her er jo klinkende klart:

Please see Toy Story 3. (Og skvett like høyt som jeg gjorde hver gang Mr. Migraine dukket opp).

TWO reasons:

1) Filmen er genial

2) You′ll keep the monkey occupied. PLEASE see it right now?

Takk takk!

Det beste med bloggen:

• Mange kjenner seg igjen i det jeg skriver, jeg kjenner meg igjen i kommentarer. We are not alooone
• Noen sier de forstår mer av hva spiseforstyrrelser egentlig dreier seg om − this makes me happy. For tanken på at noen faktisk tror jeg/vi ″kaster vekk″ (i mangel på et bedre uttrykk) flere år på å bli ″tynne og pene″ gir meg litt mageknip
• Jeg har beholdt fokus, jeg har blitt FRISKERE
• Spesielt takket være råd og støtte fra dere
• Men også fordi jeg har vært ærlig, og dermed ikke kaster bort energy på å ″skjule″ sykdom/den jeg er
• Jeg har gjort MYE jeg egentlig frykter, og det har gjort meg sterkere
• Lært meg å tåle at andre har en mening om meg, uten å bry meg (veldig) om hva den er!

Changes:

• Innleggene er (i hvert fall til tider) altfor altfor altfor lange (og slitsomme)
• Jeg har vært veldig enspora (selvfølgelig av en grunn, men det ble litt ″tungt″ og resirkulert på slutten, føler jeg)
• Jeg har ikke vært kronologisk, men ″tatt opp temaer″ (visstnok skal en ″ekte″ blogg (har jeg fått beskjed om) være kronologisk (kronologisk er kanskje ikke rett ord, men  day-to-day?), altså en dagbok med en rød tråd. (Dette er selvfølgelig opp til hver enkelt, don′t get me wrong)
• Jeg har vært ekstremt personlig på noen områrder (helt OK, jeg vet også at dere ikke har interesse av hva jeg har på meg akkurat nå eller hva jeg spiste til middag i går, men noe kan jeg jo legge til. Or schmaybe not?)
• Jeg føler at jeg har delt veldig mye av ″syke″ meg, og dermed mistet litt ″friske″ meg. Som jo er den delen jeg vil se mer til ♥ (Det betyr ikke at jeg ikke har fått MAX ut av å dele, bare at jeg er klar for en liten change)

Alt i alt:

Jeg hadde ikke vært her jeg er i dag uten denne bloggen. Da hadde jeg fortsatt skammet meg over studiene som er avsluttet, over kroppen min, the whole ″situation″. Jeg hadde sikkert brukt mye energi på å fremstille meg som sterkere/flinkere/friskere enn jeg er. Gjemme vekk det jeg egentlig burde jobbe med. Med andre ord: fokusere feil.

Ved å være ærlig føler jeg at jeg har et helt annet utgangspunkt. Det er liksom ikke mer igjen å skjule. Nå kan jeg kun se fremover.

That being said. Jeg er jo ikke frisk. Men jeg er motivert. Og jeg vet jeg har kommet mye nærmere de siste månedene.

For første gang vil jeg mer enn bare ″halvveis″. (Et unntak av alt−eller−ingenting−regelen min).

I know it′s possible to go all the way.

Sorry, dette var ikke videre spennende, men deilig med en liten oppsummering!

This is getting old. Isn′t it???

Jeg har spiseforstyrrelser langt oppi halsen.

Vi trenger en pause, don′t we? Ihvertfall noen pusterom innimellom.

LOL-kattene begynner å bli slitne. (Det er også begrenset hvor mange kittehs som veier seg, er lei seg og ser gærne ut).

Jeg føler at jeg reduserer meg selv til: spiseforstyrret. Og nada mas.

Bloggen har hjulpet meg enormt. (Spesielt, (obviously) deres fantastiske kommentarer, råd og støtte). Den har tvunget meg til å beholde fokus, tenke, ta sjanser, være ærlig etc. Og jeg skal ikke gi den opp. Men jeg vil blogge litt annerledes. Frem til nå har jeg vært esktremt personlig. Men kun på ett område.

Og nå vurderer jeg å være annerledes personlig.

Jeg føler at jeg har kommet såpass langt at jeg kan presentere meg selv som et individ, og ikke bare som syk. If that makes sense?

Jeg synes det kan være slitsomt å bare være syk. For jeg er jo ikke det. Jeg sitter ikke bare i ett hjørne og skjelver. Selv om det kanskje virker sånn.

Ikke at jeg har tenkt til å ikke skrive om spiseforstyrrelsen. Den er tross alt en stor del av meg. (Yey). Men jeg vil skrive om andre ting som opptar meg også. (Håper bare jeg tør, for jeg er ikke en veldig spennende person. Jeg gjør ikke så mye crazy stuff, det er mest hverdag (jeg elsker hverdag − see??) Boring. Og selv om jeg har sterke meninger, (vel . . . hadde før i tida, og har fortsatt innimellom), så er jeg ikke verdens tøffeste når det gjelder å speak up!).

Hmmm. Jeg vet ikke. Vet bare at det er på tide med en forandring.

Viktigste: Forkorte innleggene betraktelig. I know they are sliiiiiiiiitsomme og altfor lange.

Jeg ble vel ærlig talt litt stuck in a rut.

Nå skal jeg gå i tenkeboksen min. *tenke tenke*

Forandringer er alltid bra!

Fresh blood, starts and new beginnings etc etc etc.

Hvis du har noen tips (jeg vet ikke helt hva jeg ber om her!) eller innspill til meg så mottas de med store takker,  entusiastiske klemmer og urytmisk klapping i hendene . . .

Ha en fin dag :-)

Vekt = opp.

Jeg = glad. Og stolt. Og fornøyd.

Må bare, før jeg begynner å lufte noen bekymringer (og fortelle om et lite mareritt som ikke involverte sjokoladekaker, men som var skummelt likevel), gjøre det 111% klart at jeg er glad for vektoppgang. Punktum.

Men . . . haha . . . her kommer det:

For noen netter siden hadde jeg det jeg så absolutt vil kategorisere som et mareritt. (Ville kanskje ikke lest videre hvis jeg var vettskremt. This is scary stuff).

Jeg skulle feire jul i Norge. Og to venninner skulle hentet meg på flyplassen. Jeg kom ut med kofferten min og der stod de. Speidende etter meg. (Og når jeg sier at de speidet, så mener jeg speidet. Med hånden over øynene, mot panna, med mysende blikk). Dette reagerte jeg selvfølgelig ikke på. Det er jo helt normalt å stå sånn på en flyplass, liksom.

Jeg vinket! Og vinket! Og smilte! Og vinket igjen! Og gikk mot speiderne, som enda så aktive de var med speidingen sin ikke fikk øye på meg.

ALLE andre som kom ut fikk svære klemmer og ble løftet i været og snurret rundt. Aldri opplevd makan til gjensynsglede på Gardermoen! Men . . .  Boohoo . . . Ingen var glad for å se meg. Til og med 2 meter unna ble jeg oversett!

Så jeg ropte: ″Her er jeg!″ og ″Nå er jeg her″. Og viftet febrilsk med armene og ble rimelig stressa. Men: I was air to them!

Så forstod jeg plutselig hvorfor de ikke klemte meg eller sa "hei" eller smilte. Jeg så nedover kroppen min. Og den var plutselig enorm, uformelig. En boble av fett.

De kjente meg faktisk ikke igjen.

Og så snudde venninne 1 seg mot venninne 2 og sa: Skal dere også spise julegris i år?

Og så våknet jeg.

Herregud! Er det mulig??? Hvorfor drømmer man så forferdelige ting? Gi meg rotter og snøstormer og terrorangrep any day. Hva som helst annet.

That being said.

Det ER litt tøft at ″alle jeg kjenner″ i Norge vet at jeg er i ferd med å bli litt større. Og at det er noen måneder mellom hver gang jeg ser dem. (Når man ses jevnlig blir ikke overgangen like ekstrem, skjønner du hva jeg mener?) Neste gang jeg kommer til Oslo vil de faktisk kunne se at jeg har gått opp. (Forhåpentligvis vil jeg fortsatt være gjenkjennelig).

Håper jeg ikke blir misforstått nå. (Vet dette ikke var heeelt PC å skrive på denne måten).

Til tross for litt skrekk for det som nå skjer med kroppen min, så er jeg veldig glad for at jeg beveger meg i riktig retning.

Er fullstendig klar over at andre (merkelig nok) ikke er opphengt i min vekt (enda så mye jeg skriver om den). At alle vil mitt beste og sikkert er lettet og glade for at jeg er på rett vei.

Dette handler kun om meg og hva som foregår i mitt hode. Lettelse å få det ut.

Forandring er skremmende. (Og det skal den jo være!)

Men den kommer i små doser. Og dette er ikke liiike skummelt som jeg trodde. (Det er ikke helt sant. Innimellom er det mer skummelt enn jeg trodde). Men alt i alt: Dette går greit. Når jeg ga litt slipp så var det lettere å gi mer slipp, og mer slipp, og mer slipp.

Jippi: Enda en seier!

Jippi: Enda mer babbel uten stor sammenheng.

Happy (positive) monday!

Søndager er kjedelige dager. So is this.

Søndagspreken til meg selv (og til deg, kanskje. Forhåpentligvis ikke. Mest sannsynlig bare til meg selv):

Jeg skrev for en stund siden at jeg er ødelagt. Eller, at jeg har trodd at jeg har vært ødelagt.

Og mens jeg har sett på meg selv som ødelagt har jeg heller ikke kunnet stole på meg selv. (Man stoler jo ærlig talt ikke på ødelagte ting. Eller ødelagte mennesker).

Og derfor har jeg isteden (som sagt) stolt på alle andre. Inkludert fremmede. (Hva er sjansene for at de er ødelagte, liksom?)

Men don′t worry. Jeg snakker om trivielle problemstillinger. Let′s see . . . Like:

Hva bør jeg gjøre med livet mitt?

Da har andre, til og med fremmede, (i hvert fall halvveis-fremmede, jeg prater jo ikke med vilt fremmede om fremtidsplaner, stopper ikke folk på gata og har avstemning, for å si det sånn), hatt mye å si.

(De kjente meg ikke, sier du? De kjente ikke hele situasjonen min? Tsk tsk. Minor details. De hadde mer å komme med en jeg hadde).

Men ikke når det gjaldt VIKTIGE avgjørelser, så klart. Da stolte jeg kun på meg selv (litt selvrespekt hadde jeg, da). Som for eksempel:

Hva skal jeg spise til middag i dag?

I det hele tatt spørre noen om råd? Oppskrifter? (Haha . . . ) La noen som helst komme med innspill? Are you crazy??

Å være ødelagt har reddet meg fra å feile. Fra ikke å leve opp til potensialet mitt. (Og hvilket potensial!!!)

For hvis jeg er ødelagt, så HAR jeg ikke potensial. Da er alt jeg får til ″bonus″.

Når man er ødelagt trenger man ikke ta ansvar. Verken for seg selv eller for andre. Når man er ødelagt kan man melde seg ut av alt som krever noe av en. Man er liksom unnskyldt. Som et barn.

Enough of the silliness.

Jeg har begynt å slutte å tro at jeg er ødelagt.

Jeg er ikke mer ødelagt enn andre.

Og jeg har begynt å lære å stole på meg selv.

Og tilgi meg selv.

For alle får lov til å gjøre feil.

Men jeg lot feilene/manglene/sykdommen definere meg.

Jeg er ikke summen av feilene mine.

Jeg er meg. Og jeg ville ikke vært meg uten fortiden min. Det er den som har gjort meg til meg.

Hvis jeg hadde gått tilbake i tid og forandret meg, rettet på avgjørelser, valgt annerledes?

Da hadde jeg mistet den jeg er i dag.

Noen ganger gjør jeg gode ting. Noen ganger ødelegger jeg.

Men det betyr ikke at JEG er ødelagt.

Nå har jeg reddet søndagen din! For etter å ha gjespet deg gjennom dette kan den bare bli BEDRE!!!

Kjære Kristine 15/16/17 år!

Jeg skriver til deg med valuable info. Listen.

(Hvem er jeg?? A ghost from the future! Jeg er deg om noen år. Jeg er Kristine 27 år. Hva? Hvorfor gråter du? Du hadde håpet du skulle bli kul? Og dette er ikke kult? Å skrive brev til seg selv og sende bakover i tid? Really?)

Sorry. Så ble det en nerd av deg. En teit nerd. Faktisk med briller. STORE. Frivillig.

(Du har forresten ikke utdannet deg til journalist, giftet deg eller fått barn heller. Var ikke planen å gjøre det når du var 26? Sorry).

Slutt og grin og hør på meg:

Snart vil du få litt større problemer enn det du har nå. (JA, det er faktisk mulig å bekymre seg for andre ting enn hva du skal ha på deg, hvor du skal få tak i vodka, hvem som liker deg og hvem som ikke liker deg. Believe me. YOU are in for a treat!)

Men hør her:

I hate telling you this, but: Snart kommer du til å miste fotfestet. Og i desperasjon kommer du til å finne en del ″mestringsstrategier″.

Først vil du få det for deg at kaoset som truer med å sprenge deg i fillebiter vil forsvinne bare du kaster opp alt du spiser. This is not a great idea.

Du vil så få det for deg at du kan løpe fra deg selv. Det er ikke mulig.

Og så? Når du føler at absolutt alt spinner ut av kontroll? Da vil du lete etter en liten ting å kontrollere. Og ved å lukke munnen for flere og flere matvarer vil du tro at du har styring. You don′t. Faktisk har du aldri hatt mindre kontroll.

Du vil også tro at ″alt″ vil ordne seg om du bare forsvinner. (Hva ″alt″ er? Too complicated). I begynnelsen vil det føles fantastisk. (Hva skal jeg sammenligne med så du forstår . . . Hmmm . . . Som om du har drukket masse vodka, bare at du er klar i hodet?) DETTE VIL IKKE VARE. It will soon flip around. Det vil bare gjøre vondt, bare være håpløst.

Denne ″fasen″ begynner med at du vil få det for deg at det er en kjempeide å kutte ut flere og flere matvarer.

Hvilke matvarer? Åja. Sorry about this . . . Alt det aller aller aller beste du vet. Og litt til. (Jeg vet du ikke tror meg fordi du elsker mat nå).

Men det kommer til å gå flere år uten at du smaker en eneste brødskive med gulost, ikke en eneste skål med sjokoladeis, ikke et eneste stykke lasagne, ikke en eneste liten kjøttkake med potet og brun saus, ikke en eneste rosinbolle, ikke en eneste kopp med kakao, ikke så mye som et flak av Maarud sourcream and onion eller grønn sørlandschips, ikke en eneste bit med smågodt fra Lucky Lips og ikke en eneste Big Mac. (Faktisk kommer du til å holde pusten når du går forbi McDonalds fordi du tror det svirrer fettdråper i lufta utenfor. Du tror meg ikke? Du er ikke gæren? You just wait and see . . . Again: Sorry).

No favourite foods på flere ÅR.

I know it sucks. Men det er bare snakk om noen år. Så blir det bra igjen. I promise.

Med mindre . . .

. . . du klarer å gjøre ting annerledes?

Vil du prøve?

Ja?

Aller først: Når det raser? Be om hjelp. Ikke stikk fingeren i halsen. Ikke sult deg. Do like these kittehs instead:

Litt fakta du ikke vet (HVORFOR vet du ikke dette?):

Alle jenter går opp i vekt når de er rundt 17-19 år. Det vil forsvinne av seg selv. Du trenger ikke gjøre noe. Bare drit i det. Bare fortsett med å være glad, med å gå ut, med å bestille i blinde på restaurant. Du kan sikkert ikke beholde den superforbrenningen din for alltid, men lev som vanlig, så slipper du å fucke opp kroppen. Og hodet. Så slipper du å møte meg, the nerdy ghost from the future som gir deg beskjeder over nettet. (Nettet = internett. JA; det kan brukes til mer enn å lese horoskop på sol.no og chatte på mIRC). Hvis du ikke kaster opp og ikke sulter deg, så vil jeg ikke engang eksistere. Du kan forhindre at du blir til meg. See???

Da vil du sikkert velge annerledes. Og bli kul. Akkurat som du håpet.

You can do it!

Kort sagt:

Det du tror kommer til å gjøre deg lykkelig, det du tror kommer til å fikse alt?

It will only make everything worse.

LOL (Lots Of Love. + kozzz),

Kristine, 27 år

PS:

Litt mer ″overfladiske″ råd?

Drit i å klippe håret i den hockey-liknende sveisen. 90-tallet er ikke 80-tallet.

Og knallrosa hår? So not cool.

Oppe siden klokken 0600. Og hva har jeg fått gjort? NADA. That′s what.

Bortsett fra det med Twilight Zone?

THIS was my day:

Finnes det noe mer irriterende enn å planlegge å være effektiv? Og så ende opp med å være mindre effektiv enn en snegle?

Jeg har sikkker godt av det. Lære meg å takle at planer (legg merke til at jeg ikke snakker om THE PLAN) innimellom går til ******* (lala−la . . .).

Men det betyr ikke at jeg ikke ser sånn ut akkurat nå . . .

Drama−bunneh.

Dere er så gode. Takk for alle kommentarer i går. Jeg har bestemt meg for at det var et kompliment. I′m moooving on.

Eller. Egentlig ikke.

For jeg har bestemt meg for at jeg trenger å forberede meg på . . . TRIGGERE.

Jeg har tenkt meg nøye om.

Hva trigger meg?

And how can I prepare?

(NB! Dette ble langt og litt kjedelig, jeg hadde tydeligvis litt mer å si enn jeg trodde. Du er herved advart!)

Hva trigger meg? (Hva får meg til (nesten) å løpe rett tilbake i armene på den trygge, beroligende spiseforstyrrelsen)?

Obviously blir jeg lettere stressa når noen kommenterer kroppen min. (Det skjer heldigvis ikke så ofte. Jeg overvurderer kanskje hvor opptatte andre er av meg og kroppen min (i mitt hode er jeg universets sentrum)).

Kommentarer på hva jeg spiser. Eller hvor mye jeg spiser.

Når andre ber meg om slanketips (min egen skyld, I guess, siden jeg valgte å studere ernæringsfysiologi).

Før (not anymore, fordi jeg har innsett at JEG er meg og alle andre er seg) ble jeg stressa av at andre trente mye. Eller at andre var på slanker′n. Eller plutselig kuttert ut de matvarene som jeg hadde kuttet ut (og så måtte spise igjen). Jeg klarte ikke å ikke sammenligne meg. Jeg trodde seriøst at jeg ble feit av at Petra (jeg kjenner ingen som heter Petra) spiste salat eller løp over land og strand mens jeg fulgte matplanen min og lå på soffa′n med varmeflaske på magen. (Det var liksom JEG som skulle være streng, jeg som ikke fortjente). Men jeg sammenligner meg altså ikke med andre på den måten mer. This is true. Jeg er meg. Hva andre gjør påvirker ikke meg. (Jeg vet dette er obvious for de fleste, men det var det ikke for meg).

Uansett det er en BEFRIELSE!

Den største triggeren er STRESS. Hvis jeg er über-stressa (som regel uten grunn), DA presenteres jeg med en automatisk quick−fix−solution. Kutt ned på maten − and you′ll be OK. (As if). Hvor er egentlig logikken? Jeg følger matplanen likevel. For har man først kuttet ned litt EN gang, så er det så lett å lure seg selv/bli lurt, så merker man kanskje ikke at det skjer igjen. Og så er man plutselig på retur (detour) igjen. (Been there done that. Several times).

Hvis jeg blir flau. Hvis jeg ikke får til noe jeg gjerne vil få til. Hvis noe ikke går etter planen (in a big way). Hvis jeg faktisk konfronteres med et ″ordentlig problem″ (som andre også ville sett på som et problem). Da er det lett å søke trygghet i gamle mønstre.

Til en VISS grad (men bare når jeg er i et barnslig og grinete humør) kan jeg ″miste matlysten″ av blader og andres ″perfekte″ kropper. Men utseendet har egentlig ikke vært det som har drevet det for meg. Mer det å prestere, få til noe, bevise for meg selv at jeg har verdi.

Sikkert mer jeg ikke kommer på.

Før ville any of the above sendt meg rett tilbake (altså ikke HELT tilbake, men ″litt tilbake″. Og mange ″litt tilbake″ kan til sammen bli langt tilbake).

Før trodde jeg at jeg bare måtte UNNGÅ alle de situasjonene som satte meg ut av spill. Men det er jo helt umulig (og ikke sunt). For å unngå alt må man mure seg inne. (Ikke videre lurt).

Blader kan man unngå.

Men andre MÅ få lov til å fortelle at de har vært på trening. Hvis noen snakker om slanking eller at de hater lårene sine eller at de angrer på at de spiste femten kg smågodt kvelden før eller at de skal slutte å spise . . . blomkål fordi blomkål . . . hmmm . . . *finne på noe dumt* . . . fordi blomkål har mer sukker i seg enn seigmenn (this is obviously BS), men hvis det skjer at folk snakker om den slags? Da spør jeg om vi kan snakke om noe annet hvis det plager meg, eller jeg lar det gå. Hvis den historien om blomkål var sann ville jeg ledd litt inni meg av den som trodde på det.

(For noen måneder siden ville jeg sluttet å spise blomkål, enda jeg egentlig ville visst at det var tull. But, you know. Just in case).

Dessverre kan man jo ikke kontrollere hva andre sier. De må få si akkurat hva de vil. Men når man klarer å vri på noe, eller de gangene man faktisk får en skikkelig sviende kommentar (sikter ikke til den jeg skrev om i går)? Da må man nesten ha en slagplan på hvordan man skal takle det. (Noe som ikke involverer mat. Si noe for å roe seg? Minne seg på at helsen er viktigere enn hva en ″tilfeldig″ person måtte mene? Stole på legen. ALLTID stole på legen).

Å kommentere andres vekt er et minefelt. Uavhengig av om det er ment som kritikk eller ros. Eggeskall. Det kommer sjelden noe godt ut av det.

Jeg skjønner at det er bortimot UMULIG for andre å vite hva man skal si eller ikke si. Og jeg legger all skyld på meg selv, for måten jeg vrir og vrenger.

MEN:

Jeg er stolt av at jeg taklet den kommentaren såpass bra.

Det er deilig å vite at man kan takle ting ute i den store verden. Ikke føle seg som et offer som når som helst kan knekkes. Av hvem som helst. Eller hva som helst. (Eksempel: (from the top of my head) velmenende kommentarer).

Noen som vil dele egne erfaringer?

Hva trigger deg?

Hvordan takler du det? Noen gode tips?